Rundt 150 personer fra Kråkstad, Ski og Oppegård satt i tysk fangenskap under 2. verdenskrig. Noen satt fengslet i forholdsvis kort tid, mens andre tilbrakte både måneder og år bak murene. Dessuten var det en del som aldri kom tilbake. Bildet  viser Anton Schou som fange i Tyskland, 1944. Fotograf: Ukjent.

Årsaker til arrestasjon
Det kunne være mange grunner til at man ble arrestert. Det var flere som drev med ulike former for illegal virksomhet. Dette kunne være å høre på radio, trykke og distribuere illegale aviser eller hjelpe folk som var på flukt. Noen drev med mer aktiv motstandskamp som for eksempel sabotasje, spionasje eller fysiske angrep på okkupantene og deres medsammensvorne. Flere i ledende stillinger som politi, prester, politikere og lærere var i utsatte posisjoner der de kunne bli presset til samarbeid eller risikerte å bli avsatt og arrestert. Det var heller ikke slik at det var trygt å holde seg unna illegal virksomhet. Man kunne likevel risikere å bli arrestert. Flere måtte sone lange straffer som gisler for gjerninger utført av andre. For enkelte var det nok bare å være student eller være politisk aktiv på venstresiden. Riktig ille ute var jødene. Da holdt det at det var det du var; jøde. Det var grunn god nok til å bli arrestert, deportert og henrettet.
 
Bak lås og slå
Det var som nevnt, rundt regnet 150 personer fra Kråkstad, Ski og Oppegård (vår kommune var den gangen delt i tre kommuner) som satt i tysk fangenskap under krigen. Et fåtall av disse var kvinner. Vi kjenner bare til 11. Resten var menn. På de neste sidene presenteres et lite utvalg av lokale skjebner.

To studenter—to skjebner
Sverre Per Terjesen (1921-1944) fra Langhus var student ved Universitetet i Oslo. Han var svært interessert i litteratur, lyrikk og musikk. Han bidro gjerne med dikt og innlegg i Østlandets Blad. Bildet  viser Sverre Per Terjesen, 1942. Fotograf: Ukjent.

30. november 1943 iverksatte Gestapo en aksjon for å arrestere studentene ved Universitetet i Oslo etter ordre fra Reichskommissar Terboven. Bakgrunnen for arrestasjonene skal ha vært mistanke om at studenter kunne ha stått bak brannen i universitetets aula, natten mellom 27. og 28. november. 1200 lærere, funksjonærer og studenter ble arrestert. De arresterte ble samlet i aulaen der det ble foretatt en sortering. De kvinnelige studentene ble sendt hjem. De som var tilknyttet Nasjonal Samling og andre som ble ansett for å være lojale, ble løslatt. Resten ble sendt til Fredriksvern verft i Stavern. 521 ble etter en stund løslatt og sendt hjem. Universitetet i Oslo ble stengt.
Sverre Per Terjesen var ikke blant de løslatte. I løpet av vinteren 1943 1944 ble 644 studenter deportert til Tyskland. Terjesen var en av disse. Han satt først i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Han var en tid også i Sennheim før han returnerte til Buchenwald. 

30. mars 1944 døde Sverre Per Terjesen av sykdom i Buchenwald. Han var en av 17 norske studenter som døde i tyske konsentrasjonsleirer. Et av Terjesens dikt ble trykt og lest opp etter krigen:

Etter kampen 
Vår fasthet er fjellets, vi står her vi stod
om enn vi er slått og beleiret. 
De tror de kan kvele vår røst i vårt blod, 
men først når de knekker vårt mot og vår tro, 
først da har de endelig seiret. 

Tyranner kan rane din jord og ditt brød, 
og té seg som herrer i huset, 
og byer kan brenne og folkene blø, 
men friheten kan ikke, kan ikke dø, 
den reiser seg alltid av gruset.

Og står du enn våpenløs, ene på vakt, 
mot hjelmkledde grå millioner, 
så vit at din sjel er for evig intakt. 
For din ånd og ditt ord er en sterkere makt 
enn prøysernes tanks og kanoner. 
(Kilde: ØB 15. juni 1945)

Anton Johannes Ruud Schou (1901-1960) fra Kråkstad var student i Oslo. I likhet med Sverre Per Terjesen, ble han også arrestert etter aulabrannen. Han ble sendt til Tyskland i januar 1944. Her satt han i flere leirer: Buchemwald, Sennheim, Bitschweiler og Burkheim, før han returnerte til Buchenwald 14. desember 1944. Der satt han til freden 8. mai 1945. 

Det spesielle med Anton Schou er at han tok bilder under oppholdet i Tyskland. Det store bildet på forrige side viser ham

 som fange i Tyskland. Schou skrev dessuten en rekke artikler om oppholdet i tyske fangeleirer. Disse gikk som føljetong i flere lokale aviser i 1946. Anton Schou døde brått 12. september 1960. Artiklene har seinere blitt samlet og gitt ut i bokform. Boka har tittelen ‘Med studentene i tysk fangenskap’. Den kan lånes på biblioteket eller leses på Nasjonalbibliotekets sider; nb.no. Bildet viser SS-leiren St. Andreas, 1944. Leiren lå i Sennheim. Byen heter nå Cernay og er fransk. Både Anton Schou og Sverre Per Terjesen satt i tysk fangenskap her i 1944. Fotonummer: 0213-213-0046. Fotograf: Anton Schou.

Schou beskriver de sanitære forholdene i Buchenwald som forferdelige. Fangene måtte dessuten stå oppstilt på appellplassen i timevis, tynt kledd i sur tåke. Bare de som hadde over 40 i feber fikk slippe. Mange ble syke og studentene pratet ofte om faren for å dø. Schou var til stede i Buchenwald da Terjesen døde. Selv hadde Schou feber opp i 41 grader, men slapp fra fangeoppholdet med livet i behold.

Døden på Trandum skogen
Johan Alfred Gøransson (1903-1944) var møbelsnekker bosatt på Kolbotn. Han drev et verksted i Oslo. Han ble arrestert 15. september 1943. Årsaken til dette var at han hadde hjulpet en norsk frontkjemper med å rømme. Frontkjemperen ble imidlertid arrestert og anga Gøransson. Gøransson var dessuten kommunist – noe som også ble vektlagt. Bildet viser Johan Alfred Gøransson, 1943. Foto fra fangekort. Fotograf: ukjent.

Gøransson ble først ført til Møllergata 19. Der satt han fram til 9. februar 1944. Han ble da overført til Grini. Der tilbrakte han tre måneder. 9. mai 1944 ble han fraktet til Trandumskogen og henrettet. 
I løpet av 2. verdenskrig ble 194 personer henrettet på Trandumskogen. De døde ble plassert i massegraver. Johan Alfred Gøransson ble lagt i grav nummer 17 sammen med 18 andre menn. Levningene ble gravd opp etter krigen. Han ble bisatt på Kolbotn 21. juli 1945. 

Mannen som rømte fra døden
Trygve Øistein Gulliksen (1908-1985) var typograf bosatt på Oppegård. 10. juni 1943 ble han tatt på fersk gjerning i ferd med å trykke illegale aviser. Han satt først på Møllergata 19. Deretter ble han sendt til Grini. 28. august 1944 ble han overført til Fallskjemen på Grini. Dette var en spesialcelle for døds- og tukthusdømte fanger (køyene her var i fem etasjer, så det var langt ned - derav navnet). Her satt han helt til 30. oktober. Da ble han kjørt ned til Victoria Terrasse i Oslo. Her ble han plassert i en celle sammen med sju andre. Fangene pratet seg imellom og begynte å frykte det verste. Trygve Øistein Gulliksen, 1943. Foto fra fangekort. Fotograf: ukjent.  

Ved halvfire-tiden om morgenen ble fangene bundet sammen to og to med hendene på ryggen og stuet inn i to lastebiler. Gulliksen hadde klart å gjemme en liten foldekniv i hånden. I løpet av kjøreturen fikk han skåret over båndene som han var bundet til medfangen med. Medfangen han var bundet til trodde ikke det var mulig å komme seg unna og ble sittende. Gulliksen skar hull i presenningen som var spent over lasteplanet på bilen, og stupte ut. Han kom seg på beina og styrtet av gårde i halvmørket mens kulene suste rundt ham. Til alt hell ble han ikke truffet. 

Gulliksen befant seg i nærheten av Kjeller flyplass. Han gikk bort til et hus og banket på. Her fikk han hjelp. Han fikk tørre klær, mat og reisepenger. Han tok så toget tilbake til Oslo. Her hjalp illegale kontakter ham og kona med å rømme til Sverige. De andre fangene i de to bilene ble skutt på Trandum om morgenen 31. oktober 1944.

Løytnanten 
Einar Adelsten Jacobsen (1885-1959) fra Oppegård var verkstedeier og løytnant i det norske forsvaret. Han ble arrestert som krigsfange 12. januar 1942. 

Han ble først sendt til Grini og satt der til 5. februar. Da ble han sendt til fangeleiren Oflag XXI-A i Polen. Leiren lå ved landsbyen Schokken (polsk: Skoki). Einar var en av 86 norske offiserer som kom hit i februar 1942. Bildet viser Norske offiserer i tysk fangenskap, 1943. Fotograf: ukjent.

De norske offiserene hadde, i motsetning til andre nordmenn i fangenskap, ikke noen arbeidsplikt. For å ta vare på den mentale helsen fylte de dagene med undervisning, sangkor, idrett, andakter og eget orkester. De fikk etter hvert også sitt eget bibliotek. Bøkene ble tilsendt fra Norge og Danmark via den kristne organisasjonen YMCA. Den norske sjømannspresten i Hamburg fikk lov å besøke leiren og holde gudstjenester, men han fikk ikke snakke med fangene. 

Det kom etter hvert mange andre fanger til leiren, både jugoslaver og franskmenn. Etter Aktion Polarkreis i august 1943, ble de norske offiserene sendt videre til en ny leir for å samles med nylig deporterte norske offisersfanger. 
Einar Adelsten Jacobsen satt i tysk fangenskap fram til freden.

Jødene 
Det bodde åtte jøder i Oppegård kommune da tyskerne invaderte Norge. Alle åtte ble arrestert og sendt til Auschwitz. Ingen av dem kom tilbake. 

Lilly Anna Gunst (1911-1942) var husmor bosatt på Oppegård. Hun ble arrestert 26. november 1942 fordi hun var jøde. Samme dag ble også datteren Gertrud ‘Gerdi’ Elsabeth Gunst (1930-1942) arrestert. Hun var på skolen. Hun ble hentet fra klasserommet på Greverud skole. Begge ble fraktet til Oslo og sendt med fangeskipet Donau til Stettin. Bildet viser Lilly Anna Gunst Familien Gunst bodde i Vellets vei på Oppegård. Fotograf ukjent.

Om bord på skipet var 530 andre norske jøder. Dette var 2/3 av de norske jødene som ble deportert. Bare ni av disse overlevde. Både Gertrud og Lilly Anna Gunst ble sendt videre fra Stettin til Auschwitz. Der ble de drept i gasskammeret 1. desember 1942. Om bord på Donau var også Helene Knöpfler (1915-1942) med barna Odd (1940-1942) og Leopold (1939-1942) bosatt på Oppegård. De ble også drept ved ankomst Auschwitz 1. desember 1942. 

Walter Einziger (1905-1942) var funksjonær/ tilskjærer bosatt på Oppegård. Han ble arrester 26. oktober 1942 fordi han var jøde. Han satt først en måneds tid i Berg interneringsleir. 26. november ble også han sendt med fangeskipet Donau til Stettin, og deretter videre til Auschwitz. Der ble også han drept 1. desember 1942.

Emil Gunst (1891-1943) var strømpereparatør bosatt på Oppegård. Han var gift med Lilly Anna Gunst. Sammen hadde de datteren Gertrud. Emil Gunst ble arrestert høsten 1942 fordi han var jøde. Han ble imidlertid ikke sendt med samme skip som kona og dattera. Han ble sendt til Stettin med MS Gotenland i slutten av februar 1943. Om bord på dette skipet var det 158 norske jøder. Bare 6-7 av disse overlevde krigen. Emil Gunst var ikke en av disse. 

Han ble først sendt til Levetzowstrasse i Berlin. Dette var opprinnelig en av de største synagogene i Berlin. Høsten 1941 tok Gestapo i bruk bygningen som samlested for jøder som skulle deporteres. De 158 norske jødene som kom fra MS Gotenland, ble her bare noen få dager før de ble sendt videre til Auschwitz. Emil Gunst ble drept kort tid etter ankomst Auschwitz 3. mars 1943. Bildet viser barneselskap, 1941. Gertrud ‘Gerdi’ Elsabeth Gunst sitter helt til høyre. Fotograf ukjent. 

Ernst Knöpfler (1906-1942) var meierist. Han var gift med Helene Knöpfler. Sammen hadde de barna Leopold og Odd. Han jobbet som tolk for det tyske firmaet Scholzky i Årdal (Sogn og Fjordane) mens familien var bosatt på Oppegård. Han ble arrestert 26. oktober 1942 fordi han var jøde. Han satt først en måneds tid i Berg interneringsleir. 26. november ble han sendt til Stettin med fangeskipet Donau. Kona og barna ble sendt rett i gasskammeret etter ankomst Auschwitz. Ernst Knöpfler ble tatt ut til slavearbeid og overført til satellittleiren Golleschau. Her døde han. Dødsdatoen er ukjent. 

På Kolbotn finner vi snublesteiner med navnene til alle de åtte jødene fra vår kommune som ble drept i tysk fangenskap.

Presten
Elfin Magnus Sunde-Øiestad (1900-1985) var prest bosatt på Langhus. Han ble arrestert 8. februar 1943 og satt på Grini til slutten av mai. Da ble han løslatt. Bildet viser Elfin Magnus Sunde-Øiestad, 1941. ID-kort fra 1941. Sunde-Øiestad var prest i vår kommune i perioden 1932-1946. Han ble arrestert to ganger, i 1943 og i 1945. Han tilbrakte rundt fire måneder i tysk fangenskap. 

Sunde-Øiestad ble arrestert igjen 17. mars 1945. Årsaken til dette var at han skal ha drevet med ‘stats- og folkefiendtlig virksomhet.’ Det blir ikke utdypet hva dette egentlig innebar, men det er tydelig at presten ikke spilte på lag med myndighetene. Han ble ført til Bredtvedt der han satt i fem dager. 

Gissel
Hartvig Svendsen (1902-1971) var bygningssnekker bosatt i Ski. Han var politisk aktiv og medlem av Arbeiderpartiet. Han hadde en rekke tillitsverv i Ski kommune. Han satt på Stortinget i fem perioder, fra 1945 til 1965 (vara 1937-1945). Han var ordfører i Ski, først i 1946-1947 og seinere i 1956-1957.

Svendsen ble arrestert 11. mai 1942 og ført til Grini. Bakgrunnen for arrestasjonen var antakelig et forsøk på å sette fri noen fanger ved et steinbrudd ved Grini to måneder tidligere. Svendsen var ikke involvert i denne aksjonen, men ble arrestert som gissel sammen med mange andre. Svendsen satt på Stortinget for Arbeiderpartiet. Dette kan ha medvirket til at han ble plukket ut som gissel. Bildet viser Hartvig Svendsen som Grini-fange, 1942. Svendsen satt på Stortinget for Arbeiderpartiet. Dette kan ha medvirket til at han ble plukket ut som gissel. Fotograf: ukjent.

Hartvig Svendsen var ikke den eneste fra Ski som ble arrestert som gissel denne maidagen. Han fikk også med seg tre av sine sambygdinger. Dette var Ole Dahl (1905-2000) som slapp ut lillejulaften 1942, Karl Kristiansen (1898-1989) som satt på Grini i 11 måneder, fram til 5. april 1943, og Kaare Levin (1898-1977) som slapp ut like før jul i 1943. 

Hartvig Svendsen tilbrakte tre år på Grini.

Kommunisten
Frank Georg Lorang Haugen (1908-1974) var fabrikkarbeider bosatt på Oppegård. Han var kommunist. I 1937 dro han til Spania og deltok i den spanske borgerkrigen. Her kjempet han på republikanernes side mot Franco. Han ble tatt til fange og satt to år i Francos fengsler. Haugen var ellers en av seks fra Oppegård som kjempet mot fascistene i Spania.

30. september 1942 ble Haugen arrestert på Dombås. Bakgrunnen for arrestasjonen skal ha vært at han hadde stått i forbindelse med Johan Petter Bruun. Bruun var aktiv i Osvald-gruppen. Han ble etterlyst etter likvideringen av Stapo-mannen Arne Tofteberg 21. august 1942.

Haugen ble ført til Trondheim kretsfengsel, avdeling A, Vollan etter arrestasjonen. Dette var Sipo og SD sitt regionale fengsel i Midt-Norge. Det ble benyttet for politiske fanger og kriminelle. Haugen tilbrakte bare noen få dager her før han ble sendt til Grini. På Grini ble han sittende til 21. august 1943. Da ble han sendt til konsentrasjonsleiren Mauthausen i Østerrike. 

Haugen havna etter hvert i en av satellittleirene under Mauthausen, Ljubelj, som lå helt på grensa til Jugoslavia. 

Frank Georg Lorang Haugen satt i konsentrasjonsleiren fram til freden.

Flukt i døden
Bjørn Eriksen (1916-1943) fra Ski var student i Trondheim. Han var knyttet til motstandsarbeidet i byen og ble etter hvert sjef for XU. 

Han ble arrestert 27. januar 1943 og ført til Misjonshotellet som var Gestapos hovedkvarter i Trond heim. For å forhindre at han skulle røpe noe under tortur, kastet han seg ut av vinduet i 4. etasje. Han døde på sykehus fire dager seinere uten å ha kom met til bevissthet.

Flyktningehjelperen
Hans Eid Svarstad (1895-1988) var jernbaneekspeditør bosatt i Ski. Han ble arrestert 24. august 1944 for omfangsrik illegal virksomhet. Han satt først på Akershus festning. 3. november ble han overført til Grini. Der satt han til freden 8. mai 1945. Bildet viser Hans Eid Svarstad, 1941. ID-kort fra 1941. Svarstad ble arrestert for å hjulpet flyktninger over grensa til Sverige. Han tilbrakte sju måneder på Grini. 

Hva var det så for illegal virksomhet han hadde bedrevet? Østlandets Blad skriver dette om virksomheten i forbindelse med markeringen av Svarstads 50-årsdag 5. juni 1945: «Svarstad er kjent for sin elskverdighet, og hans hjelpsomhet overfor publikum var så stor at den ble belønnet med et lengre opphold på Akershus og Grini, i stedet for den forfremmelse han hadde krav på.» (ØB 5/6-45) 

Selv forteller Svarstad i en redegjørelse til Rikspolitiet etter krigen, at han var leder av illegal virksomhet i Oslo distrikt. Her var han involvert i transport av flyktninger over grensa til Sverige. Han ble tatt for å inneha en ulovlig reisetillatelse. 

Svarstad fikk for øvrig etter hvert forfremmelse og avsluttet yrkeslivet som stasjonsmester i Sarpsborg.

Fri i siste liten
En annen som var involvert i den ulovlige trafikken over svenskegrensa var Hermann Sæther (1920-2009) fra Ski. Sæther var formelt sett ansatt i politiet, men var i realiteten dypt engasjert i motstandsbevegelsen. Stillingen i politiet var gunstig. Han hadde da tilgang til bil og rett til å bære våpen. Men dobbeltrollen var krevende, og han levde stadig helt på kanten. Han krysset svenskegrensa 50-60 ganger i løpet av krigen. Dette gikk bra lenge, men da han kom tilbake etter den siste turen 21. april 1945, ble han arrestert. Han satt på Bredtvedt fram til freden. Først etter at han slapp fri, fikk han vite at han egentlig skulle ha blitt henrettet 8. mai. Til alt hell var krigen da over. Bildet viser Herman Sæther i Nordbyveien sammen med søstrene Dahl. Fotograf: ukjent.